Bilder sladrer. For det meste. Noen klarer å temme den ukontrollerte sladringen, og få bilder til å snakke. Etter mange års øvelse bør de kunne snakke rent. Så spørs det om noen forstår språket. Selv folk som har vokst opp i samme billedkultur og materielle omgivelser, reagerer forskjellig på bilder. Og jo mer man i bildet fjerner seg fra en åpenbar betydning, jo større krav stilles det til fotografen.
Jeg samler. Først og fremst samler jeg på bokstaver og ord til et billedspråk. Jeg leter, velger, ser, bearbeider og viser. Bokstaver er universelle. Bildets alfabet, runer og hieroglyfer går det an å lære. Ordene er vanskeligere. Vanskeligere å finne, og vanskeligere å bruke. Jeg har ennå ikke nok til å prøve en setning.
Fotografen Tom Sandberg har lært å snakke. Han lar i noen av sine bilder motivet så og si forsvinne. Et av dem, identifisert som "Untitled 1990", beveger seg på grensen til å utrydde seg selv som bilde. Han velger et objekt som er så enkelt at det ikke minner oss om sin funksjon. På den måten toner han ned muligheten av å se motivet som en metafor. Han rydder effektivt unna alt uvesentlig. Det som står igjen er lys, form og overflate. Disse egenskapene begynner så å bære en egen mening, og kan kobles til et vidt erfaringsregister. Det geniale abstrakte bildet bærer i seg en metaforisk kraft, som påbegynnes av fotografen og fullføres av betrakteren. Mennesker med erfaringer de trenger å bearbeide, alt fra trivielle til eksistensielle, vil i et lykkelig øyeblikk oppleve at bildet føder en ny tanke, som bringer dem videre.
Ennå har jeg ikke sagt noe om hva bildet handler om. Se selv.
tirsdag 27. januar 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
7 kommentarer:
Jeg har akkurat lest en bok, omtalt sammen med påskekrimmen i førpåskeavisen. Men romanen er ikke i nærheten av krimsjangeren, viste det seg.
Romanen innledes med følgende ord:
"Vis meg bilder, ord forstår jeg ikke lenger"
! *** ! :
”Ordene er vanskeligere. Vanskeligere å finne, og vanskeligere å bruke. Jeg har ennå ikke nok til å prøve en setning.”
Denne bloggposten din har jeg lest flere ganger og både forstått, og ikke forstått. Bildet til Sandberg, derimot, forsto jeg ikke i det hele tatt, bortsett fra at ordet ’amøbe’ meldte seg helt umiddelbart. Jeg har nok ikke de erfaringene som skal til for å fullføre det bildet!
Tilbake til romanen: mot slutten finnes denne refleksjonen som passer så utrolig godt til hvordan jeg opplever bloggen din:
”Det dype og det overflatiske er ikke nødvendigvis alternativer som utelukker hverandre – av og til overlapper de og blir til ett så en ikke vet om det er det ene eller det andre eller noe helt annet. Den virkelig kloke beskjeftiger seg ikke med saken i det hele tatt.”
Forfatter: Kari Hotakainen
Tittel: De skjødesløse
Angående Sandbergs bilde:
Form og motiv er fortsatt fremtredende for deg og stenger for en ikke-realistisk kognisjon? Mer om dette senere, om en annen fotograf.
Amøben er et interessant perspektiv. Jeg oppfatter den som den laveste og simpleste livsform. Hvis man tenker omvendt evolusjon, vil neste bilde være kaos. Akkurat denne grensen befinner dette bildet seg på.
Hotakainen er en forfatter som irriterer meg, jeg kan ikke si hvorfor. Har bare lest "Hjemmefronten".
Noen ganger er det med forfattere som med folk: de irriterer, og hvis de da ikke er nødvendige eller tjenlige å omgås, så trenger en ikke bry seg med dem!
Jeg tror ikke det er for mye tydelighet i Sandbergs bilde som for meg stenger for ikke-realistisk kognisjon. Bildet berører rett og slett ingen emosjonelle strenger i meg, og for meg er det alltid startpunkt for om jeg fordyper meg i et kunstverk eller ikke.
Skulle jeg imidlertid ha fått som oppgave å analysere bildet (og behersket de nødvendige fagtermene for å gjøre det på en måte som kommuniserer med fagfeltet), ville jeg nok ha avdekket store og spennende kvaliteter. Jeg ser jo at det er kunst.
Stilig tanke, det med den omvendte evolusjon. Men hvis fordypning i Sandbergs bilde fører inn i grenselandet mot kaos, da tror jeg kanskje jeg bør passe meg, uansett. Eksistensielt kaos har jeg altfor fersk erfaring med i ’real life’ til at jeg tør bevege meg inn i det som kunst-konsument, igjen. Inntil videre, i alle fall.
Takket være Buster har jeg blitt kjent med kunstneren bak dette bildet:
http://905.jp/index.php?showimage=126
som virker knallsterkt på meg emosjonelt, samtidig som jeg opplever en ordløs og begrepsløs intellektuell nytelse. Her er der ingen realistisk kognisjon som forstyrrer!
Titta
Det skal en del til for å kunne anerkjenne at det er noe der, selv om det ikke treffer deg.
905 er noe av det beste jeg har sett på en blogg. Det er et nydelig bilde, men jeg tenker "Strand" med en gang.
Jeg har skrikende mangel på fagkompetanse her, jeg bare så på bildet og lot assosiasjonene ramle inn. Til tross for at det er grått, kaldt og på ett vis dystert, tenkte jeg mykt, rundt, og foster, av en eller annen grunn. Satt igjen med en god følelse av noe fint, dog fullstendig i villrede over hvorfor.
Selv om jeg er fattig på evne og fagkunnskap på dette området, nyter jeg det så veldig at jeg tar meg i å synes synd på folk som ikke SER noe i bilder - som tenker "hva er vitsen med å ta bilde av ingenting?"
Mennesker er rare. Rare og begavede.
Fi
Fi: Du har det intuitivt. En sjel som bildet blir levende i.
Jeg kan røpe at min assosiasjon til Sandbergs bilde opprinnelig var graviditet.
Legg inn en kommentar