Overflate

tirsdag 26. mai 2009

Buster jobber

For en tid tilbake klarte jeg å fotografere Buster mens han forberedte seg til et viktig bilde. I forgrunnen kan man se kunst uten tittel, det er ingen som har glemt igjen klesvasken. Hvis noen har forslag til hvordan jeg kan få til bedre portretter, så ikke vær redd for å si fra. Så vidt jeg selv kan bedømme, så er både blenderåpning, lukkertid, ISO og eksponering riktig, og bildet er brukbart skarpt. Kanskje jeg må ha nytt kamera? Uansett, takk for at du så på bildet.

torsdag 5. februar 2009

Det sjette bildet

Som troende og bekjennende memestopper sender jeg utfordringen fra Ståle videre i en annen form enn jeg mottok den i: Kan du se hvilken låt dette er? Tenkte meg det, den sjette mappa her inneholder bilder fra en intern bildequiz, og du er ikke en av oss. Eller er du det? Arrangementet er for SATB, utsnittet med 2 ganger 2 takter pause er valgt for å skjule teksten. Kompet under går i kontrabassen, og ensemblet som spilte med oss har en by med gammel skrivemåte i navnet. Fortsatt ikke en av oss? Det gjør ikke noe. Nå vet du i hvert fall hvorfor dette bildet havnet her, og hvis du leser noter kan du få bassgangen på hjernen.

tirsdag 27. januar 2009

Anslag

Bilder sladrer. For det meste. Noen klarer å temme den ukontrollerte sladringen, og få bilder til å snakke. Etter mange års øvelse bør de kunne snakke rent. Så spørs det om noen forstår språket. Selv folk som har vokst opp i samme billedkultur og materielle omgivelser, reagerer forskjellig på bilder. Og jo mer man i bildet fjerner seg fra en åpenbar betydning, jo større krav stilles det til fotografen.

Jeg samler. Først og fremst samler jeg på bokstaver og ord til et billedspråk. Jeg leter, velger, ser, bearbeider og viser. Bokstaver er universelle. Bildets alfabet, runer og hieroglyfer går det an å lære. Ordene er vanskeligere. Vanskeligere å finne, og vanskeligere å bruke. Jeg har ennå ikke nok til å prøve en setning.

Fotografen Tom Sandberg har lært å snakke. Han lar i noen av sine bilder motivet så og si forsvinne. Et av dem, identifisert som "Untitled 1990", beveger seg på grensen til å utrydde seg selv som bilde. Han velger et objekt som er så enkelt at det ikke minner oss om sin funksjon. På den måten toner han ned muligheten av å se motivet som en metafor. Han rydder effektivt unna alt uvesentlig. Det som står igjen er lys, form og overflate. Disse egenskapene begynner så å bære en egen mening, og kan kobles til et vidt erfaringsregister. Det geniale abstrakte bildet bærer i seg en metaforisk kraft, som påbegynnes av fotografen og fullføres av betrakteren. Mennesker med erfaringer de trenger å bearbeide, alt fra trivielle til eksistensielle, vil i et lykkelig øyeblikk oppleve at bildet føder en ny tanke, som bringer dem videre.

Ennå har jeg ikke sagt noe om hva bildet handler om. Se selv.