Bever vs Never

Kneik

Anslag

Bilder sladrer. For det meste. Noen klarer å temme den ukontrollerte sladringen, og få bilder til å snakke. Etter mange års øvelse bør de kunne snakke rent. Så spørs det om noen forstår språket. Selv folk som har vokst opp i samme billedkultur og materielle omgivelser, reagerer forskjellig på bilder. Og jo mer man i bildet fjerner seg fra en åpenbar betydning, jo større krav stilles det til fotografen.

Jeg samler. Først og fremst samler jeg på bokstaver og ord til et billedspråk. Jeg leter, velger, ser, bearbeider og viser. Bokstaver er universelle. Bildets alfabet, runer og hieroglyfer går det an å lære. Ordene er vanskeligere. Vanskeligere å finne, og vanskeligere å bruke. Jeg har ennå ikke nok til å prøve en setning.

Fotografen Tom Sandberg har lært å snakke. Han lar i noen av sine bilder motivet så og si forsvinne. Et av dem, identifisert som "Untitled 1990", beveger seg på grensen til å utrydde seg selv som bilde. Han velger et objekt som er så enkelt at det ikke minner oss om sin funksjon. På den måten toner han ned muligheten av å se motivet som en metafor. Han rydder effektivt unna alt uvesentlig. Det som står igjen er lys, form og overflate. Disse egenskapene begynner så å bære en egen mening, og kan kobles til et vidt erfaringsregister. Det geniale abstrakte bildet bærer i seg en metaforisk kraft, som påbegynnes av fotografen og fullføres av betrakteren. Mennesker med erfaringer de trenger å bearbeide, alt fra trivielle til eksistensielle, vil i et lykkelig øyeblikk oppleve at bildet føder en ny tanke, som bringer dem videre.

Ennå har jeg ikke sagt noe om hva bildet handler om. Se selv.

Snøballer

Clivialand - et oversiktskart

Skyggens voktere

Og innenfor er det fest

Mot

Islagt

Clivia rekker tunge

Har du kald kaffe?

Ikke alt rimer

Vinter - en parentes

Clivia 2